Tilbake ca 35 år i tid…

Det er tidlig morgen på sykehjemmet. Dagens gjøremål planlegges på vaktrommet. Jeg får «ordre», i ordets rette betydning, om å gå inn til Maya, ta henne opp slik at hun er klar for frokostesrvering.

Maya er en nydelig gammel dame. En vakker sjel og menneske. Ei som alle blir fort glad i, tenker jeg. Hun rørte noe inni meg allerede første gangen vi hilste på hverandre. Hun var lita og slank. Litt lutet i ryggen, og hadde nok vært litt høyere, i yngre dager. Maya hadde det nydeligste hvite håret som tenkes kan. Med sølvskimmer i. Langt hår som ble gredd og flettet hver morgen. Hun var et hjertens snilt og godt menneske. Ansiktet hennes var fult av rynker, klare øyne med masse liv i, og et hjertens godt smil. Hender som var så utslitte av alt slit og strev, allikevel så myke.

Hun var like åndsfrisk som Matronene. Minst like åndsfrisk som dem. Maya var også så mye mere, noe som Matronene ikke visste hva var, aldri hadde opplevd, og ville mest sannsynlig aldri komme til å oppleve det heller; Maya var nemlig gammel. Ordentlig gammel var hun, hadde feiret sin hundreårsdag for få år tilbake. Maya kunne vært vært bestemor og kanskje oldemor til disse Matronene.

Jeg banker på døren til hennes rom, og går inn. Det lille blide ansiktet dukker frem fra dyna. Hun sier hun er glad noen kommer inn, hun har ventet på det. Maya er sprek, alderen tatt i betraktning. Hun trenger bare litt støtte, ei hand å holde i, når hun skal gå. Hun vasker og steller seg selv, og spør om jeg vil flette håret hennes?

Maya ønsket ikke å kle på seg for å være oppe. Hun ville tilbake i sengen for å hvile seg litt mere. Hva kunne vel være mere naturlig enn at hun ønsket å hvile seg litt mere? Jeg husker jeg sa til henne at det var hun da gammel nok til å bestemme selv. Hun lo godt av det. Det er nesten som om sengen er så altfor stor for det lille vevre og vakre mennesket. Maya sier at det ville vært veldi godt med en kaffetår med fløte, og noen sukkerbiter. Om hun kunne få det? Selvfølgelig skulle hun få det.

Det lille avdelingskjøkkenet var like ved vaktrommet, og ganske nært Maya sitt rom. Ei dame forberedte frokosten der inne, kaffen var ferdiglaget. Jeg hilser «gomorn», fyller opp kaffe med fløte og 2-3 sukkerbiter på te-fatet. Når hun på kjøkkenet ser hva jeg egentlig har gjort, sier hun med sint og myndig stemme at det ikke er kaffetid nå, fordi at nå skal pasiente opp. Jada, jeg vet jo det. Det var jo ikke meg som skulle ha kaffen. Den var til Maya, forklarte jeg. Det hjalp i alle fall ikke noe. Med enda strammere holdning og stemme forteller hun i klartekst at det ikke er noen kaffeservering til noen av pasientene, før frokost. Det var regelen, og den skulle ikke jeg begynne å endre på, ble jeg tydelig informert om. Hvordan skulle det bli om flere begynte med det samme, smalt hun i…

Avdelingens kjøkken-Matrone hadde talt sitt tydelige språk. Der sto jeg, knappe 20 år, nyeste og «ferskeste» på avdelingen – assistent het det den gang. Jeg skjønte og forsto ingen verdens ting. Hvorfor i all verden skulle ikke Maya kunne få seg en kaffetår? Hvorfor var hun så sint på meg? På en eller annen merkelig måte, greide hun ikke å skremme meg til å helle i vasken Maya sin kaffe. Den tanken falt meg aldri inn, engang. Jeg bare forlot kjøkken-Matronen og kjøkkenet, og ga Maya den kaffen og sukkerbitene jeg hadde lovet henne. Maya koste seg med kaffen og sukkerbitene, i sengen.

Noe senere er jeg tilbake på rommet hennes. Kanskje hun nå hadde lyst til å stå opp? Kaffen og sukkerbitene var drukket og spist. Maya sier hun ikke ønsker å stå opp i det hele tatt den morgenen. Hun sier hun trenger å hvile seg, og tar hånden min. Jeg setter meg ned på sengekanten hennes, og spør om hun er syk? Har hun vondt noen steder?

Maya legger den andre slitne, gamle hånden sin oppå min. Det Hun så sier må være det mest ærlige, sannferdige og forståelige, noen mennesker noen gang har sagt til meg; «Du vet at når man har stått opp hver eneste morgen i over hundre år, kan man bli sliten og lei av det også». Hun følte hun trengte å hvile den dagen, sa hun. Det hun sa, har fulgt meg i alle år. Ingenting kunne vel være mere forståelig. Ingen ting.

Gud hjelpe meg… jeg hadde virkelig overvurdert Matronene på vaktrommet sin samme forståelse, som jeg selv hadde. «Ypperste-Matronen» var ikke nådig da hun i absolutt klartekst (mens flere andre hørte på) at her skulle alle opp til frokost, de som til daglig var det. ALLE SKULLE OPP TIL FROKOST, og jeg fikk marsjordre om å gå tilbake til henne og ta henne opp. At Maya på over hundre år var sliten og ville hvile den dagen, var det dårligste argumentet og begrunnelsen jeg kunne ha gitt Ypperste-Matronen og de andre matronene. Dessuten var det hverken Maya eller de andre pasientene som bestemte om de skulle være oppe, eller være i sengen. Det bestemte Matronene, og det måtte jeg bare lære meg.

Maya fikk frokosten servert, mens hun var i sengen. Av meg. Stikk i strid mot alle Matronene sine lover, kommandoer, regler, rutiner og mere.

Det å stå imot denne Matronegjengen, handlet ikke om mot. Det handler heller ikke om type utdannelse eller ikke. Om man er assistent/pleier uten relevant utdanning i dette tilfellet, sykepleier, professor, forsker, can mag., spesialsykepleier, hjelpepleier eller magistergrad i sykepleie, er leder, mellomleder eller hva det nå enn måtte være av titler. Titlene har egentlig ingen betydning. Dette handlet heller ikke om års erfaring i pleie og omsorg av eldre. Ikke om økonomiske resursser, eller ansatte pr fem eller femten eldre på en avdeling.

Dette er mange år siden. Opplevelsen med Maya og hennes utsagn, har jeg brukt og fortalt om flere ganger. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Matrone finnes idag også, i gamle og nye varianter, i ulike sammenhenger. Og begge kjønn.

Og Gud bedre meg… ingen må komme her, og komme her… pirk aldri i noe som er «regelen».